ahornfelder
about artists releases media order distribution kontakt musikfestival newsletter

DAISUKE MIYATANI - DIARIO

Jazzthetik (Germany)

Daisuke Miyatani "Diario", Ahornfelder 2007
www.ahornfelder.de

Noch eine Befürchtung: /Diario/ von *Daisuke Miyatani* ist eine ganz groß-, groß-, großartige Platte, und kein Mensch interessiert sich dafür. Die 15 Stücke des jungen japanischen Buchhändlers sind so filigran, dass sie jederzeit auseinander zu fallen scheinen. Im Hintergrund rauscht es fortwährend, manchmal scheint es zu regnen, andere Geräusche flirren in die Szenerien hinein, und weiter vorne sitzt Miyatani mit seiner akustischen Gitarre und plinkert ein wenig vor sich hin, sucht nach den Melodien, winzigen Phrasen, schlägt hin und wieder das Xylophon oder anderes kleinteilige Gerätschaften an. Als hätte er während der Aufnahmen in einem Innenhof gesessen, seine Gitarre gespielt und mehrere Mikrofone vorher pfiffig um das Gebäude herum arrangiert. So kommen Geschirrgeklapper, Straßenszenen und Vogelgesang genauso vor, wie elektronische Frequenzen und kleinen minimalistischen Schleifen.
Miyatani erschafft damit eine wohlig warme, fast schon meditativ anmutende Atmosphäre, die einen mit ganz locker verbundenen Fragmenten wie mit leichten Fäden fein umspinnt. Wunderschön. (fünf Sterne)
Klaus Smit
Jazzthetik, Februar 2007


Boomkat (UK)

Some truly exquisite soundscapes in miniature here, from the label that brought you the 17 Pictures album by Wechsel Garland just a couple of weeks back. Daisuke Miyatani’s work takes on fragments of environmental recordings, guitar and other supporting acoustic instruments all finely processed via digital electronics to form a kind of musical sketchbook that brings to mind the shimmering minimalism of 12k/Happy artists like Fourcolor and Piana. ‘Rain Melodies’ and ‘Old Tape’ are to some extent self-explanatory, the former piece setting acoustic guitar plucks against a rich background of rainy day recordings, whilst the latter is a gorgeous duet between guitar and xylophone committed to warm, hiss-heavy cassette. ‘Hum’ is a lengthier track, and that rarest of things: a drone piece that manages to preserve a sense of underlying melody, with harmonious tones suspended in slow motion. An utterly beautiful album from start to finish, Diario comes highly recommended.


By Genta Iimura (of Ele Records)



Gaz-eta (Poland)

Daisuke Miyatani "Dario", Ahornfelder
www.ahornfelder.de

Japo?ski muzyk Daisuke Miyatani mieszka na wyspie Awaji i na co dzie? pracuje w miejskiej bibliotece. By? mo?e tam, w?ród zakurzonych ksi??ek, odnajduje ten odrealniony klimat, który tak sugestywnie oddaje sw? muzyk? na p?ycie "Dario", wydanej przez wytwórni? Ahornfelder.
Znajduj?ce si? na albumie nagrania, utrzymane s? w konwencji elektroakustycznego ambientu. Miyatani zestawia w nich trzy elementy: d?wi?ki akustycznej gitary i ksylofonu, odg?osy otoczenia i syntezatorowe pasa?e. W efekcie, powstaj? hipnotyczne kompozycje, w których d?ugie i przeci?g?e tony instrumentów, wtopione w uliczne szumy i gwar ludzkich g?osów, spotykaj? powoli wij?ce si? smugi cyfrowych strumieni. Z w?a?ciw? dla mieszka?ców kraju Kwitn?cej Wi?ni subtelno?ci?, Miyatani tworzy rzeczywisto?? muzyczn?, emanuj?c? nieziemskim wr?cz spokojem. Kiedy s?ucha si? "Diario", wydaje si?, i? czas si? zatrzyma?. Wra?enie to pot?guje minimalizm, z jakim artysta konstruuje swe nagrania. Tworz? je bowiem krótkie motywy brzmieniowe, powtarzane w celu uzyskania nierzeczywistego, istniej?cego jakby poza ramami naszego ?wiata, klimatu.
Niewiele tu motywów orientalnych - trafiaj? si? jednak od czasu do czasu, nadaj?c ca?ej produkcji dyskretnie egzotyczny posmak.
Tak brzmi muzyka rodz?ca si? w?ród po?ó?k?ych ksi??ek, uginaj?cych si? pod nimi pó?ek, na trzeszcz?cej ze staro?ci pod?odze. Co? dla tych, którzy cho? przez chwil? chc? zwolni? i zaduma? si? nad sob? i ?wiatem przy pi?knych d?wi?kach.

PAWEL GZYL


Textura (Canada)

Diario, by Awaji Island, Japan resident Daisuke Miyatani, is a natural complement to another Ahornfelder release, The Mountain Record by Yuichiro Fujimoto. Both feature electro-acoustic miniatures (fragments, in some cases) that are haiku-like in their directness and simplicity, and both recordings are informed by a heavy 'outdoors' field dimension. Created with acoustic guitars, xylophones, and ambient electronic enhancements, Miyatani's songs exude a fragile and contemplative character. True to its title, "Summer Child" is a dreamy memory piece that transports the listener back to a peaceful childhood afternoon where one rested in an open field to watch the clouds roll past while placid electric guitars accompany sounds of footsteps, water, and outdoor noises in "Sampo." Time stands even more still in the wispy meditation "Hum." Contrast often emerges through the juxtaposition of a melodic song or drone with an untouched interlude of evocative field elements. The only jarring thing about Diario is Miyatani's tendency to end many songs abruptly, a disquieting effect that's contrary to the album's otherwise calming ambiance.


HISSIG (Norway)

Da den japanske forfatteren Haruki Murakami bodde noen år i Hellas oppdaget han noe sørgelig; Nissan, Casio, Seiko, Honda og Sony (han må ha glemt Toyota) var de eneste japanske ordene vi europeere hadde kjennskap til. Grunnene til dette kunne være mange - som vår ukritiske eurosentrisme - men hovedlasten ville Murakami rette mot japanerne selv, og isolasjonen de i all uendelighet hadde vernet om. Til tross for skakke blikk fra konservative oppfatninger, har han gjennom sitt forfatterskap forsøkt å ta et oppgjør med den innelukkede japanske tradisjonen, og en slags påvirkning kan vi gi han æren for med tanke på hans popularitet blant unge mennesker både i Japan og resten av verden. De siste 20-25 årene har japansk kultur - det så være musikk, film eller litteratur - utviklet seg og nådd et internasjonalt, men fortsatt noe marginalt publikum. "Nye Japan" representerer et variert og eksotisk tilskudd til kultursultne personer i Vesten, og det må sies at det er noe helt herlig ved disse japanerne som popper frem overalt. Deres uhøytidelighet. Selv en gravemaskin er et helt naturlig musikkinstrument hos japanerne så lenge de vil det slik.
Daisuke Miyatani er en slik japaner. Ikke en så bråkete en, men en uhøytidelig og jordnær en. Han bor på den lille øyen Awaji, hvor han til daglig jobber i en liten bokforhandler. I 2004 fikk han øynene opp for musikkens muligheter, og etter knappe to år som musiker har han rukket å gi ut sin tredje offisielle utgivelse. Diario, som er italiensk og betyr "dagbok", er tittelen som sier alt om hva Daisuke ønsker å formidle med musikken sin. Det hverdagslige. Gjennom 15 korte spor, som til sammen kun fyller 40 minutter, fremfører Daisuke små hendelser gjennom enkle knep - repetisjon og stillhet - og instrumentene han tar i bruk er kun gitar, xylofon og en enkel opptaker av et slag. Åpningen "View" er for eksempel et 40 sekunders langt opptak av en togtur, og hva gjør man stort sett på toget? Man sitter og ser ut vinduet, derav tittelen, og 40 sekunder med lyden av et tog som "tøffer" gir plutselig uendelig mange assosiasjoner. De fleste sporene, som "Edanone", "Old Tape", "Yu", "Michi", "Hidamari" og "Iiandayao" består av repeterende gitarklimpring, som sender tankene mot minimalismen og en vestlig avantgarde-tradisjon. Men Daisuke har ikke noe ønske om å kvitte seg med naturen, slik minimalisten Ad Reinhardt proklamerte det etter sin berømte "less is more"-uttalelse. Heller tvert i mot.
Jeg kom til kirsebærtreet.
Jeg sov i dets skygge.
Det var min glede.
Diktet over heter Hvile (oversatt av Arne Dørumsgaard), og regnes blant haikumesteren Busons vakreste. Diario er som Hvile. Naturen innlemmes i musikken, som på sporene "Rain Melodies", "Water Lights", "Sampo" og "Aiveo". Regn, fuglekvitter og barnestemmer blir en del av de korte komposisjonene. Resultatet er et spontant uttrykk, uten mening og forsett, og her er nøkkelen til den estetiske gleden i musikken til Daisuke. Det er ekte og umiddelbart, og selv kaller han det "music for daily life", som mange nok har hørt fra en annen japansk aktør, nemlig Noble Label som bruker setningen som en del av sin profil. Og Daisuke kan nevnes i ordelag med den nye generasjonen på Noble; Kazumasa Hashimoto, Yasushi Yoshida og Midori Hirano. Han gjør det bare enklere. Mer hverdagslig.
Eller, kort fortalt: Er ambient, field recordings, akustisk gitar, xylofon og generelt japansk musikk noe for deg, så sjekk for all del ut Diario!
Christian Evensen, 31. januar 2007



By Utchie (Magic Book)



By Akira Kosemura (Schole)